fuck it

21.05.2014 - 7:59 pm // Personlig

DSC_0566 kopi I dag er jeg i det berømte fuck it-humøret, til tross for at jeg har fått gjort en del. Fremfor å fokusere på det som har vært bra går jeg konstant rundt og gnager på ting. Skal jeg gjøre det, eller skal jeg gjøre det. Skal jeg si det eller skal jeg si det. Skal jeg velge det eller skal jeg velge det. Skal jeg flytte dit nå eller skal jeg flytte dit da. Ting som jeg har tenkt på i flere uker nå og som det føles ut som at jeg alri kommer i mål med. Jeg er livredd for hva som skjer videre, og jeg grugleder meg til høsten. Jeg blir helt gal av å tenke på at jeg skal studere fysikk, samtidig som jeg ikke aner hva jeg ellers skulle gjort. Ok, det er løgn, men jeg vet med sikkerhet at mitt andre ønske ikke er noe jeg hadde klart akkurat nå.

Tror heller jeg skal lukke igjen macen og lage meg verdens beste pizza, fylle et vinglass med rødvin og sette på en serie. Jeg har sittet med dataen i hele dag føles det ut som så det er jeg verdt selv om jeg kanskje ikke vet hva jeg skal gjøre resten av livet akkurat nå ;)

Litt om alt og ingenting

08.05.2014 - 10:51 pm // Personlig

De siste ukene har virkelig ikke vært slik jeg hadde forestilt meg, noe som også merkes på bloggen. Jeg har hatt nok med å komme meg igjennom dagene og det å gå på jobb har vært dagens store utfordring. Og kanskje også redning. Påskeferien var noe jeg gledet meg til lenge, og jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ta fire dager fullstendig fri fra alt som het skole, lesing og privatiseksamener. Jeg skulle fokusere fullt og helt på København, oppleve byen med en lokalkjent og rett og slett ha ferie! Og det gjorde jeg. Kjemi var for lengst glemt, og matte visste jeg ikke hva var for noe. Dagene i København var virkelig fantastiske, og jeg fikk se byen fra en kanskje litt annen side. Jeg gikk alene i parker, i nabolag og bare tittet. Noe som faktisk er noe av det beste jeg vet: joggesko, kamera rundt halsen og musikk på øra. I tillegg var det solskinn, kjolevær og en skikkelig vellykket utekveld.

Men så kom jeg hjem igjen og noe jeg faktisk ikke så komme i det hele tatt fikk jeg slengt i trynet. Jeg følte det kom helt ut av det blå, og alt bare raste sammen. I én uke lå jeg på sofaen ute av stand til å gjøre noe som helst, og det og få influensa på toppen av det hele var bare jævlig. Jeg unner ikke engang min verste fiende det. Da kan du tenke deg hvordan det var å vite at man har tre eksamen rett rundt hjørnet; nemlig jævlig. Jeg ble så stressa av tanken på at jeg ikke hadde lest så mye som jeg ville, at jeg ikke fikk lest så mye som jeg ville for jeg gjorde ikke noe annet enn å gråte eller være svimmel, og jeg orket rett og slett ingenting. Til slutt bestemte jeg meg rett og slett for at det faktisk er greit om man ikke gjennomfører. Det er greit å gå vekk fra de opprinnelige planene, og heller fokusere på å komme seg igjennom dagene. For hva skal man gjøre, når alt man vil er å gråte eller sove?

Men ved hjelp av familie og venner, tv-serier og avslapping ble jeg kvitt influensen til en viss grad, og jeg har tatt én eksamen av gangen. Forrige uke hadde jeg gymeksamen (som ikke gikk så bra, dagen før våknet jeg NOK engang syk) og i dag hadde jeg kjemieksamen. Denne derimot gikk veldig, veldig bra. Noe som var fryktelig overraskende! Etter tre uker med tårer og likegyldighet var det skikkelig deilig å smile. Når jeg satte meg i bilen etter endt eksamen bare smilte jeg hele veien hjem, og den følelsen var så god. Og etterlengtet! For første gang på tre uker smilte jeg lengre enn i to sekunder og jeg tenkte på noe helt annet. For første gang på tre uker har jeg innsett at det går fremover, sakte, men sikkert, og at om forhåpentligvis ikke så altfor lenge er jeg tilbake der jeg var. Glad, fornøyd og opptatt med skole. Jeg tar én dag av gangen foreløpig, og dette innebærer jobb og lesing til min siste eksamen for denne våren. Likegyldigheten min går mer og mer over, jeg smiler litt mer for hver dag og tårene kommer sjeldnere.

Og forresten, jeg skal skrive ett innlegg om privatisteksamen i gym og ett innlegg om privatisteksamen i kjemi. Det er helt latterlig lite informasjon ute om det, men akkurat nå frister det fint lite. Ting er virkelig ikke på topp for tiden selv om det går fremover, og alt annet enn det jeg “må gjøre” kommer ganske langt ned på prioriteringslista. Men jeg lover at det kommer, og forhåpentligvis er det noen som kan få bruk for det! Har du derimot noen spørsmål nå angående kjemieksamen eller gymeksamen (begge muntlig-praktisk) er det bare å stille de så skal jeg svare ;-)

After the snowfall, spring always arrive

18.02.2014 - 10:47 pm // Personlig

I dag har vært en skikkelig, skikkelig bra dag. Startet med et møte som gikk over all forventning, og selv om jeg ikke skal håpe for mye ser det ut til at ting endelig går riktig vei for meg. Hard jobbing lønner seg alltid til slutt! Jeg har også tilbrakt noen timer med tantegull, men det er likevel ikke det beste. I bilen på vei til søsteren min fikk jeg den følelsen man får én gang i året: våren er søren meg på vei. Det var kaldt, men ikke for kaldt. Solstrålene har smeltet bort mye av snøen, og det er mer grønt enn hvitt. Jeg fikk en slags lykkerus innvendig som gjør at jeg bare smiler når jeg tenker tilbake på i dag.

Jeg har jo som nevnt tidligere hatt et skikkelig drittår i fjor, eller i hvert fall halvparten av året gikk rett til helvete, men jeg kjempet meg tilbake og nå smiler endelig livet. Jeg ser fremover og tar meg selv i å smile i tide og utide. Når jeg sitter og gjør fysikk innser jeg plutselig at jeg smiler samtidig som jeg prøver å regne ut et tragisk vanskelig regnestykket, og da vet man at man er fornøyd med livet sitt!
Uten navn-1

three months

11.01.2014 - 1:44 pm // Hverdag,Personlig

DSC_0297 kopi kopi


DSC_0295 kopi kopi

Tre måneder ble du i går! Er jeg ikke eldre? Jeg føler meg så stor og voksen, og i følge mamma oppførerer jeg meg som en fem år gammel hund. Hopper ned her og der, går på skumle steder og gjør litt for ofte som jeg selv vil.

Hva har du lært den siste tiden? Hvis mamma sier sitt minst 100 ganger, viser meg hvordan jeg gjør det og holder en kjempestor godbit foran meg klarer jeg til å slutt å sette meg. Da får jeg godbiten. Synes det er litt latterlig at jeg må jobbe så mye for og få en godbit da. Hun kunne bare gitt den til meg. Jeg er tross alt veldig søt og snill sånn ellers. Og forresten, jeg har begynt å komme med en gang mamma sier “Wiiilmaaaaa”! Da tror jeg hun blir veldig glad, det ser i hvert fall slik ut.

DSC_0231 kopi

DSC_0241 kopi

Hvordan går det hjemme? Jeg koser meg SÅ mye! Gjør som jeg selv vil, og jeg får lov til å sove i senga til mamma. Men jeg må sove i buret da. Heldigvis slipper hun med ut med en gang jeg våkner så jeg kan vekke hun til tross for at klokken bare har slått 06.00. Tror ikke hun blir så fornøyd med en gang, men når jeg har mast lenge nok synes hun jeg er veldig søt. Og da får jeg gå ut i hagen! Men jeg synes jeg kunne fått mat flere enn 3 ganger om dagen. Hadde det vært opp til meg kunne jeg spist dagen lang. Og ligget ved nakken dagen lang.

DSC_0207 kopi

Hva skal du fremover? Mamma har meldt meg på et valpekurs. Da skal jeg visst møte andre babyhunder på min alder. Tror det kan bli gøy, men jeg er litt redd for at mamma skal få for god kontroll på meg. Tenk om jeg ikke lengre får oppføre meg som jeg selv vil? Det hadde vært litt katastrofe.

Har du fått deg en uvane? Eventuelt ikke blitt kvitt en uvane? Jeg biter på alt jeg finner, enten det er sko eller papir. Tror ikke mamma alltid blir så glad for det for da kommer hun til meg og tar det fra meg med en gang. Ofte med en litt streng stemme. Det liker jeg ikke og da blir jeg litt furt..

DSC_0023 (1) kopi

Er det noe du savner? Oppmerksomhet! Jeg får aldri nok oppmerksomhet, og når den ordentlige mammaen min (Millie) får kos og ikke jeg, blir jeg ganske furt. Eller når mamma leker med tantebarnet sitt. Da piper jeg ganske høyt, men jeg tror ikke hun forstår at det betyr at jeg er sjalu for hun bare ignorerer meg. Men det går heldigvis over med en gang jeg blir klødd på hodet eller på ryggen. Eller magen.

Og hva er favorittmaten din for øyeblikket? Jeg ELSKER kokos. Når mamma heller litt kokosmelk over maten min kan jeg spise så mye at jeg sprekker. Men hun kan gjerne helle oppi enda mer enn bare en liten teskje. Det er tross alt sinnsykt godt.

Helt til slutt, hva er din favorittleke for øyeblikket? Mammas bein. Men de er off limit som hun sier. Utenom det må det være en rosa, stor, pipete lekehund av bestemor som jeg elsker å bite på til alle døgnets tider. Tror ikke mamma alltid er like fornøyd, men det bryr jeg meg ikke noe om. Jeg synes det bare er gøy når mamma løper etter meg, men ikke klarer og få tak i meg!

CSC_0262 kopi
Lille babyhunden min fyller tre måneder!! Synes tiden har gått altfor fort, og for hver dag som går kommer mer og mer av personligheten hennes frem. SÅ morsomt! Og hvordan skal det feires? Wilma har nettopp vært ute og lekt i snøen som hun elsker over alt på jord, og jeg skal ut å spise sushi i kveld med en haug av folk. Uten Wilma såklart. Tviler på at sushi er helt det store for akkurat hun.. :-)

We can “what if” all we like, but in the end, we are who we are

24.10.2013 - 9:16 pm // Personlig

Hvor mange ganger har du ikke tenkt hva om? Jeg vet i hvert fall at jeg daglig tenker at hva om jeg var litt tynnere, hva om jeg var litt mer effektiv, hva om jeg var litt flinkere til å trene eller hva om jeg kunne vært litt snillere. Det er så lett å tenke at alt hadde vært så utrolig mye bedre bare jeg gikk ned 5 kilo eller fikk gjort litt mer den dagen. Det blir som en eneste stor, tung byrde som konstant går og gnager. Jeg har også utallige ganger lest at man skal være fornøyd med det man har, men det er ikke alltid så forbanna enkelt som folk skal ha det til.

Jeg har, og har alltid hatt, ekstremt høye krav til meg selv, spesielt når det gjelder det akademiske. Også når det gjelder jobbmessig. Med mindre ting er 100 % perfekt eller jeg ikke får (fikk) 6er på en prøve så er det ikke bra nok. Men er det for mitt eget beste, eller er det for de rundt deg at du gjør det? Om du hadde gått ned de 5 kiloene, hadde du selv merket det og plutselig fått det så utrolig mye bedre med deg selv eller sammenlikner du deg med samfunnet og tror at du ikke helt passer inn i den såkalte normalen? Opp igjennom årene har jeg sammenliknet meg med alle rundt meg, både de jeg faktisk omgås med daglig, men også kjendiser og andre mennesker. Dette er jo bare helt tull. Det går faktisk ikke an å sammenlikne seg med andre mennesker, i hvert fall ikke lengre til en viss grad. Istedenfor å tenke at du er nødt til å gå ned de kiloene for at livet ditt skal bli perfekt, kan du heller tenke på at du er heldig som kommer deg opp av senga og har muligheten til å gjøre noe fremfor å sitte lenket til en rullestol eller løpe fra noe du er redd.

Hvis jeg skal komme med et eksempel så må det være at jeg har rødt hår og fregner. Før tenkte jeg ofte at hadde jeg ikke hatt rødt hår kunne jeg vært så mye penere. Hadde jeg ikke hatt millioner av fregner hadde jeg ikke sett så stygg ut. I flere år gikk jeg og tenkte på hvordan jeg kunne bli kvitt det, men jeg innså at det ikke hjelper. Jeg hadde ikke sett så mye penere ut uten fregner og jeg hadde ikke sett så mye penere ut med blondt hår. Det er i mitt eget hode det sitter. Istedenfor å tenke at det er negativt at jeg er annerledes, så har jeg de siste årene innsett at det er noe bra. Jeg gikk fra å hate mitt røde hår til å elske det. Tenk så kjedelig det er å være som alle andre! Nå er jeg sjeleglad for at jeg har knallrødt hår som lyser opp fremfor å ha kommunefarget eller blondt hår. Ikke det at det er noe ille, men jeg skal innrømme at jeg liker å skille meg ut. Jeg liker å ikke være som alle andre, selv om noen kanskje ikke synes at rødt hår er fint. JEG elsker det, og det er nettopp det som betyr noe.

Men så er det ikke det at jeg har begynt å elske hårfargen min som er poenget. Men at vi mennesker ofte tenker hva om er helt feil. Du vil få det så mye bedre med deg selv om du snur tankegangen din 180 grader. Istedenfor å tenke at ting ville vært bedre hvis du gjorde ditt og datt kan du tenke at ting er som de er, og det er det en grunn til. Det er som de sier: in the end, we are who we are. Og som oftest er den vi er mer enn bra nok.
Uten navn-1

#dønnærlig

02.10.2013 - 11:24 pm // Personlig

Å komme hjem fra Latvia var som om at en gigantisk elefant ga meg et stort spark i trynet. Ikke det at jeg angret, tvert i mot. Jeg er 110 % sikker på at det å reise hjem er mitt livs beste valg hittil. Men i flere uker gjorde jeg aboslutt ingenting annet enn å jobbe for avisa. Jeg la meg så sent som opp mot klokken 4-5 om morgenen, og våknet igjen klokken 13-14. Det går jo greit mtp jobbingen, men det ga meg ingenting. Jeg ble bare mer og mer sliten jo mer jeg sov og slappet av. Til slutt ble jeg sliten bare av å dra på butikken. Det var nok for å sette meg ut av spill resten av dagen, og helt ærlig klarte jeg ikke noe annet enn å ligge på sofaen resten av dagen. Jeg vil også si at jeg nærmet meg en slags depresjon. Jeg vil ikke si at jeg var deprimert, men det var heller ikke langt i fra. Jeg stod vel egentlig med ett ben på hver sin side, men var nesten i ferd med å stå med begge benene på depresjonssiden. Og det var da jeg fant ut at det var nok. Jeg kunne ikke ha det slik, for synet på meg selv ble bare verre og verre. Jeg var en fiasko. Jeg fikk ikke jobber, enda jeg søkte opp til flere jobber om dagen. Avslag etter avslag tikket inn. Vi takker for din henvendelse, men vi har dessverre besluttet å gå videre med andre kandidater denne gangen. Lykke til videre! Jeg ble så forbanna. Så sint. Og så oppgitt. Hva gjorde jeg feil? Jeg har jobbet siden jeg var 12 år, hvorav 2 år er i salgsbransjen og kundebehandler. Jeg vil si at jeg er en jente som står på 110 % og gir mer enn de rundt meg når det gjelder både skole og jobb. Så hvorfor ville ingen ha meg? Hvor gikk det galt? Jeg har fortsatt ikke fått en jobb til, men enn så lenge nøyer jeg meg med avisjobbingen. Det gir meg den inntekten jeg trenger til å leve og spare litt, men så klart kan jeg tenke meg enda en jobb slik at jeg virkelig kan få spart noen tusen før studietida setter igang.

Jeg besilte meg også en fysikkbok og tenkte at, jaja, jeg kommer ikke inn på medisin i Norge. Det er ikke verdens undergang. Kanskje fysikkstudier er noe for meg. Jeg har åpnet boka og kommet meg igjennom de første sidene. Interessant. Kanskje ikke noe jeg brenner for, men nok til at jeg synes det er spennende. Og så slo det meg. Jeg er NITTEN år! Jeg er ikke engang tjue. Jeg har funnet ut hva jeg vil bli, og det er lege. Ikke fysiker, ikke journalist. Ikke bensinstasjonsmedarbeider eller butikkmedarbeider. Men lege. Jeg gikk inn på nettet og fant noen som hadde tatt den vanskelige veien (eller utveien om du vil). De dro ikke til utlandet, men valgte å ta opp fag. Kjedelige videregåendefag. Jeg innså at hvis jeg ikke skulle ende opp med å bli deprimert må jeg gjøre noe, og det måtte jeg gjøre nå. Jeg bestemte meg for at hvis jeg vil inn på medisin måtte jeg forvente noen år med hardt arbeid, ett år med realfag på UiO som også gir meg 2 poeng. Jeg skrev en liste over de karakterene jeg hadde, og kom frem til at jeg skulle ta opp kroppsøving, norsk bokmål og kjemi 1. I tillegg skal jeg ta to nye fag, Fysikk 2 og 1P. Fysikk 2 vil gi meg mitt siste realfagspoeng, og 1P vil jeg tro at jeg lett kan klare en sekser i. De andre fagene må jeg få opp fra 4-5, til en sekser. Det kommer til å kreve så ekstremt mye arbeid, men jeg er fast bestemt på at jeg skal klare det. Å gå fra en femmer til en sekser krever så mye mer arbeid enn fra firer til en femmer, men for å komme inn så må jeg klare det. Så da bretter jeg bare opp armene, og melder meg opp til privatisteksamen så fort det åpner i januar 2014. Jeg vet at det er dette jeg vil, men at for å komme inn på medisin så må jeg vente noen år og samle poeng, både realfagspoeng og forbedring av snittet mitt. Det er selvsagt SÅ kjipt å vite at jeg var ett par lusne poeng unna å komme inn denne høsten, men jeg tror at det vil være verdt det. I tillegg vil jeg gjerne gjøre noen ting jeg ikke kommer til å få gjort hvis jeg begynner på studier, og det er reising. Jeg håper på en del reiser til utlandet, men hovedsaklig en roadtrip i USA. Da vil også “friårene” mine komme til nytte.

Men å ha det bra med seg selv handler ikke bare om å ha et mål arbeidsmessig. Jeg er en jente som ELSKER å ha noe å gjøre, og det er det som må til for at jeg skal fungere. Men jeg må også trene har jeg funnet ut. I 2-3 år har jeg gått veldig opp og ned når det gjelder trening. I flere måneder trente jeg opp mot seks ganger i uken, både kardio og veldig tung styrke på hele kroppen. Fem dager i uken gikk det i styrke i tillegg til kardio. Da gikk jeg realfag på videregående og hadde to jobber. Likevel har jeg aldri hatt det bedre rent fysisk. Jeg var i toppform og kunne løpe en mil uten problemer. Jeg tok mange kilo i benkpress, knebøy og franskpress. Nå derimot har formen sklidd helt ut, og jeg har så vidt orket å fem kilometer. Men for en måned siden cirka tvang jeg meg ut av senga. Kilometer for kilometer. Jeg så meg fornøyd med å bare gå. I mitt eget rolige tempo. Men så har jeg økt både farten og distansen, og nå føler jeg at grunnformen endelig er tilbake. Langt i fra der den var, men jeg er i gang. I går f.eks. så løp jeg 5 kilometeren raskere enn hva jeg har gjort på ti måneder. Jeg var ikke i nærheten av min personlige rekord, men jeg forbedret meg meg 15 minutter sammenlignet for to måneder siden. Det er mye. Og nå er det på tide å bli bedre. Jeg trener ikke for å se ut som en superblogger, men jeg trener for og ha det bra med meg selv. Jeg tror faktisk ikke at jeg vet om en følelse som er bedre enn å slå egne treningsrekorder. Så planen er å fortsette akkurat slik jeg gjør nå i noen uker fremover med løpingen, så skal jeg begynne med styrke sakte, men sikkert. I tillegg så skal jeg kanskje begynne å ri igjen! Akkurat det er ikke 100 % sikkert, men forhåpentligvis skal jeg prøveri en hest jeg kan ha på fôr en av de nærmeste dagene som kommer. Det er uten tvil en treningsform og kan være med på å gi meg en mestringsfølelse! I tillegg så er jo hester tidenes beste skapninger.

Selv om jeg har hatt et lite step back føler jeg nå at jeg er på riktig vei. Jeg vet at jeg ikke vil studere medisin i utlandet, ikke i Trondheim eller Bergen, men i Oslo. Og selv om jeg har noen år igjen før jeg kommer inn, så har jeg tross alt kommet lengre enn mange andre her i livet: jeg vet hva jeg vil. Og det, det, tror jeg er ganske så viktig.

HJEMME

03.09.2013 - 5:02 pm // Personlig

Etter utallige timer med snakking på telefonen og ikke minst tenking bestemte jeg meg for å reise hjem fra Latvia. Jeg vet egentlig ikke hovedgrunnen til at jeg reiste hjem, føler nemlig at det er ganske mange faktorer som spiller inn. Kanskje følte jeg at hjemlengselen var for stor, kanskje følte jeg at opplegget virket helt bak mål, kanskje tenkte jeg at 6 år på skolebenken uten pause blir for mye, kanskje syntes jeg at kulturforskjellene mellom Norge og Latvia ble for store eller kanskje så vil jeg ikke lenger studere medisin. Jeg vet virkelig ikke grunnen til at jeg reiste hjem igjen, men jeg vet at jeg ikke angrer ett sekund. Og akkurat det er et tegn, i mine øyne, på at det var riktig valg.

Valget jeg tok om å reise hjem var uten tvil noe av det tøffeste jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg var så usikker på om det var å gi opp, at jeg ikke prøvde lenge nok eller på om det var det riktige å gjøre. Jeg ga jo tross alt opp en stor mulighet, men jeg kjente innerst inne at jeg ikke trivdes. I mine øyne føltes det ut som at hvem som helst hadde kommet inn på studiet, bare de hadde nok penger. Jeg fikk også et lite inntrykk av at skolen ville ha flest mulige elever, og kanskje ikke tenkte på kvaliteten. Nå er jeg strengt tatt ikke i en posisjon til å mene det, men det var, og er, slik jeg føler.

Så nå vet jeg ikke helt hva som skjer. Jeg søker jobber og tenker å ta Fysikk 2 som “privatist”. Jeg kommer ikke til og ta eksamen i det, for da ødelegger jeg nesten vitnemålet mitt. Jeg kommer tross alt mer eller mindre på hva enn jeg vil i Norge utenom medisin i Oslo og Trondheim, så jeg ser ikke helt poenget. Å bruke 1-3 år på og ta opp fag virker unødvendig, for det er en god del andre ting jeg kan tenke meg. For eksempel fysikk, metereologi og astronomi på UiO eller så har jeg alltids medisin i Tromsø. Problemet er bare at lysten til og bo i Tromsø er mindre enn lysten til å bo i Latvia.

Jeg vet bare at et friår kan virke unødvendig, men samtidig blir det ikke mer meningsfylt enn man gjør det til selv. Det er 2-3 reiser jeg har drømt om lenge som jeg ikke tror jeg kommer til og få til med det første hvis jeg setter meg på skolebenken, så jeg kan jo snu det (noe ufrivillige) friåret mitt om til noe positivt. Så fort jeg får meg en større jobb vil jeg realisere flere av drømmene mine: jeg vil til Liverpool for å se på Liverpool FC spille på Anfield, jeg vil til Roma for å se på de historiske bygningene, jeg vil én måned til NYC bare for å være der, jeg vil se Luke Bryan live i USA og jeg vil til Budapest i slutten av juni neste sommer. Dette hadde jeg aldri fått til hvis jeg hadde gått rett på skolebenken. Kanskje hadde jeg kunnet gjøre det innen de 10 neste årene, men jeg føler også at ett friår virkelig ikke er mye i det lange løp. Skole vil alltid være der, mens det å realisere drømmene sine bare blir vanskeligere og vanskeligere med årene. Så da er det bare å håpe at jeg tok det riktige valget. 

THE HUMAN HEART

22.08.2013 - 9:21 pm // Personlig,Ting som er fint

Uavhengig av at jeg nå faktisk skal studere medisin, og også menneskehjertet, så har menneskehjertet alltid fascinert meg. Både når det gjelder utseende og funksjonen. Jeg synes det er helt sykt å tenke på hvordan hjertet faktisk fungerer, og jeg gleder meg til å virkelig lære hjertets funksjon. Da hjelper det og ha en bror som er helt fantastisk flink til å tegne. Som en liten avskjedsgave fikk jeg nemlig denne fantastiske tegningen:
martine kopi
Den skal selvfølgelig skrives ut, pakkes godt ned, og når vi til slutt finner oss ei leilighet i Latvia skal den rett opp på veggen i en stor, fantastisk svart ramme.

Drømmen om hverdag og rutiner og tidlige bussturer

11.08.2013 - 7:07 pm // Personlig

Det er fantastisk deilig med ferie og med bare fjorten dager igjen, tretten hele, er det på tide at jeg virkelig setter pris på de. Likevel klarer jeg ikke og la være å lengte etter hverdagen; etter rutiner og tidlige morgener. Kjipe skoledager som virker endeløse; å sitte med pensum til langt opp etter øra og lure på om klarer jeg virkelig dette her? Jeg gleder meg til å starte litt på nytt, i et helt nytt land, i en helt ny by. I en egen leilighet, med en romkamerat jeg aldri har møtt før. Jeg gleder meg til å sitte på bussen altfor tidlig en mandags morgen og tenke at søren, for én måned siden kunne jeg ligget å sove for og så angre på at jeg gledet meg til nettopp denne bussturen. Jeg gleder meg til å trykke på play-knappen og endelig få livet i gang igjen. For selv om det er fantastisk deilig å sove femten timer i døgnet, se på Bones og House til du blir dritt lei både Temperance og Greg, så blir man faktisk litt mettet. Når alt kommer til alt er det rutiner og en fast hverdager, med plikter og oppgaver som gjør at livet føles verdifullt. At man faktisk gjør noe nyttig, annet enn å lade opp batteriene og få påfyll av verdiløs, men dog fantastisk, underholding.
DSC_0140

Petroleumsingeniør?

18.07.2013 - 12:56 pm // Personlig

Som resten av Norge sikkert har fått med seg ble svarene fra SO lagt ut i går. Selv fikk jeg plass ved petroleumsfag på NTNU. Det var det jeg forventet, men når jeg fikk svaret ble jeg likevel sjokkert. Kravet for å komme inn i 2011 var 51,9, i 2012 var det 54,8 og i år var det hele 57,2 poeng som var kravet. Det viser bare hvor utrolig populær den linja har blitt, og kommer til og bli, og ikke minst vanskelighetsgraden på å komme inn.

Dog er jeg fortsatt i tenkeboksen. Jeg skal så klart takke ja, for svaret fra skolen i Riga får jeg ikke svar på før i begynnelsen av August. Men uansett så er jeg så sinnsykt usikker!! Nå føler jeg at jeg vil studere petroleumsfag 50 % og medisin 50 %. Jeg ser helt klart fordeler og ulemper ved begge studiene, og jeg klarer rett og slett ikke å bestemme meg. I det ene øyeblikket er jeg skråsikker på at jeg skal flytte til Trondheim om maks 3 uker (!!), mens i det neste er jeg helt sikker på at det er til Latvia jeg vil. Blir helt ekstremt sliten av å tenke på det, men egentlig er det jo ikke engang et spørsmål. Jeg har fortsatt ikke fått svar fra skolen i Latvia, og for alt jeg vet kan det jo hende at jeg ikke en gang kommer inn. Da er jo valget lett, men hvis det nå skal være sånn at jeg kommer inn å medisin i Latvia vet jeg faktisk ikke hva jeg skal gjøre.

Så enn så lenge takker jeg ja til petroleumsfag ved NTNU, men kommer jeg inn på medisin har jeg et litt vanskeligere valg og ta. Egentlig er det jo bare et luksusproblem, men samtidig er det forbanna vanskelig. I verste fall velger jeg feil, og da er det ikke noe annet å gjøre enn å slutte på den linja jeg har valgt. Vi får se! Har jo fortsatt over 12 dager igjen til jeg får svar fra Riga Stradina.