To år senere

07.04.2018 - 9:03 pm // Personlig

Jeg ligger i senga på toppen av blokka i Pilestredet. Samboeren min og jeg har flyttet til Oslo sentrum, i niende etasje, med terrasse og utsikt over Oslo. Flere ganger i uken står jeg opp til soloppgang over gamle riksen, og med kaffekoppen i hånda priser jeg meg lykkelig for at jeg får bo akkurat her. Livet går så fort for tiden med ulike fysikkfag og sjonglering av tre jobber, samtidig som jeg vil være mest mulig med venner, samboer, familie og hundene mine. I mai 2016 la jeg vekk bloggen, noe jeg trodde kom til å være for godt.

Men de siste ukene, månedene og året har jeg konstant gått og tenkt på om jeg ikke skulle begynne igjen. Blogging er et fristed som ikke handler om Schrödingerlikningen og Eulers formel. Det er et sted man kan dele tanker, bilder og tips og det blir som en hobby. Men så finnes det jo så mange andre blogger der ute, så hvorfor skal jeg gidde? Det er flere grunner til at jeg nå har bestemt meg for å begynne igjen i mitt eget tempo. Jeg har opplevd Oslo på en helt ny måte og jeg føler jeg er nødt til å tipse om alle disse fantastiske stedene! Jeg har funnet veien jeg vil ta videre i livet, og realfag er nå noe som står meg veldig nært. Jeg har bestemt meg for hva jeg vil bli, og jeg føler det er min plikt å blogge litt om fysikk og matematikk, og de uendelige mulighetene de kan gi deg. Hvorfor vi trenger jenter i realfag og hvor viktig det kan være for å redde liv! Jeg føler jeg har noe annet å komme med enn dagens antrekk og kirurgiske inngrep, og med bloggingen håper jeg at jeg kan snakke om ting som ikke er så vanlig. Om kreft, realfag og Oslotips. Om trening, fotografering og weekendturer. Om den perfekte kaffekoppen og Oslos beste restauranter. Og om alt jeg bryr meg om, og kanskje også ikke bryr meg så mye om.

Men hvordan begynner man igjen? Dette er et spørsmål som har stoppet meg. Hvor mye skal jeg fortelle? Skal jeg gå rett videre med nye innlegg som handler om Kaffebrenneriet eller Amsterdam? Skal jeg brette ut i det vide og det brede om hvordan livet med en kreftsyk mamma var og hvordan man kommer seg videre, eller skulle jeg bare nevne det kort og blogge om hverdagen igjen? Jeg har prøvd, gang på gang, og hver gang noen har spurt om jeg ikke skal begynne å blogge igjen har jeg bare trekt på skuldrene og sagt vet ikke.

I mai 2016 la jeg vekk Internett, og det er det beste valget jeg har tatt på lenge. Livet mitt bestod av sykehusbesøk og skole. Der og da var det det viktigste. Skole gikk etter hvert i bakerste rekke, for det handlet til slutt om å være mest mulig med mamma. I mai innså vi alle at dette kom til å gå mot slutten. En kreft som aldri skulle vært der hadde spredd seg til resten av kroppen, og fra å ha all verdens med tid og planer begynte vi å sette pris på de små øyeblikkene og vi telte ikke lenger år. Vi satt heller pris på gode timer. Som når vi satt på toppen av Radiumhospitalet og spiste is med utsikt over Oslofjorden, eller når vi tok selfies med ny iPad. Som når vi spiste wienerpølse fra Narvesen og satt ute i sola med orkideen. Sushi på gangen på sykehuset og iPad-undervisning i senga. Men de gode timene  og øyeblikkene, ble etter hvert færre. Plutselig var det stopp. Slutten gikk veldig fort, og i juni var du ikke lengre med oss. Den verste dagen i mitt liv. Det er som et sort hull hvor tiden stod stille, men så forferdelig som det enn høres ut som var det også en lettelse. Jeg har aldri sett et så sterkt menneske med så mye smerter, og der og da skulle jeg gitt hva som helst for å befri henne fra de smertene. Men det kunne jeg ikke, istedenfor var alt vi kunne gjøre å sitte ved siden av senga og holde i hånden.

Spørsmålet etter det ble jo hvordan man går videre, når det mennesket som har betydd mest for deg plutselig ikke er der lengre? Hvordan går man videre når man fortsatt har telefonnummeret på telefonen og du innimellom ringer feil fordi du ikke har fjernet det fra favoritter? Det er et valg man må ta og som man må fortsette og ta, hver eneste dag. Man kan enten grave seg ned eller leve videre. Jeg valgte å leve videre. Jeg velger å leve videre. Gang på gang. For noen ganger går jeg tilbake igjen, og føler for å gi opp. For jeg har aldri hørt noen snakke om sorgen etter sorgen. Man sier at tiden leger alle sår, men jeg har nå fått lære at noen sår ikke leges. De kommer aldri til å leges. Kanskje skal de heller ikke leges. Kanskje noen sår skal forme deg som person og være med deg hver eneste dag. Kanskje det alltid skal ligge der, som når du går forbi noen og de lukter akkurat som den du savner eller som dukker opp når TV-serien deres dukker opp på TV-skjermen. Kanskje man skal lære seg å leve med det.

Til tross for dette så lever jeg videre. En del av meg døde den dagen mamma døde, men resten av meg lever. Jeg koser meg litt mer i hverdagen, setter litt mer pris på de små tingene, og jeg prøver å bruke minst mulig energi på ting jeg ikke får gjort noe med. Og det skal jeg fortsette med. Det er fortsatt dager hvor alt er håpløst og alt jeg vil er å sove, men det er også dager hvor jeg føler meg nesten tvers igjennom lykkelig. Det er likevel alltid noe som mangler i hjertet mitt, og jeg har innsett at det kommer det alltid til å være. Det er også dager som er verre enn andre, som morsdager og mammas bursdag. Da gjør det litt ekstra vondt. Men det er helt greit. For som Ed Sheeran selv sier; «a heart that’s broke is a heart that’s been loved».

Og med disse ordene er jeg kanskje tilbake i bloggverden igjen. Ikke med dagens antrekk og sminketips, men om de litt større tingene. Om kreft, realfag og Oslotips.

Litt om ettårsdagen og cellegift

30.03.2016 - 9:44 pm // Personlig

IMG_0852 kopiI går våknet jeg opp med han fine ved siden av meg. I ett helt år (og litt til) har jeg gjort det. Tenk å være så heldig at man finner den som virkelig utfyller deg. Han er der ikke bare når ting er gøy, men også når ting er vanskelig. Når skolen er tøff, jobben er utfordrende og dagene blir litt for lange. Når jeg kommer sliten hjem fra skolen etter 12 timer og aller helst vil gråte, får han meg til å smile. Når jeg er trøtt om morgenen trenger jeg bare å snu meg til høyre, kysse han på kinnet, gå inn i stua og skru på kaffemaskinen så er dagen plutselig ti ganger bedre. Når ferien er slutt og ting er litt trist fordi at hverdagen er i gang, blir den plutselig bedre bare fordi at han er der ved siden av meg. Han holder hånden min hele veien, og ikke bare et lite stykke.

Men det er ikke bare min hånd han holder. I går skulle mamma ta cellegift. De skremmende posene man har sett på tv er plutselig rett foran deg, to meter unna, hengende på et stativ. Den ene er rød og ser ut som gift mens den andre er hvit. Datomerkingen og navnet hennes på posene gjør plutselig alt virkelig. Det er ikke lengre samtaler og ventetider, det er plutselig rett foran oss. Her og nå. Og så er hånden til mamma der, og plutselig er det ikke bare min hånd han holder, men også hennes. Den viktigste personen i livet mitt. Han er der jo for henne også! Og for det elsker jeg han litt ekstra. Takk for at du alltid er der, ikke bare for meg, men for oss. Takk for at du alltid er den jeg kan gå til når jeg er sur eller lei, og takk for at du alltid muntrer meg opp. Men aller mest vil jeg takke deg for at du står ved siden av oss i denne tiden, hvor ting er virkelig og ikke lengre bare er venting på et venterom. Takk for at du holder hendene våre når vi trenger det som mest.

Dere gjør meg kvalm av å være nordmann

15.09.2015 - 10:56 am // Personlig

Det grusomme i Syria har holdt på siden 2011, og likevel er det ikke før sommeren 2015 at Norge, Europa og verden fikk opp øynene sine. For at nordmenn som sover trygt i sine egne senger skulle åpne øynene, måtte det en liten gutt til. En liten gutt som druknet i det faren prøvde å få de i sikkerhet. Han valgte å ta med familien sin på en gummibåt hvor sjansen for å overleve var liten, fremfor å bli i landet de kom fra. Det sier litt om hvor desperat han var, og dessverre endte det tragisk. Det måtte båter overlastet med flyktninger, døde kropper i havet og desperate foreldre til, før vi åpnet øynene. Og likevel er det ikke det som opptar oss mest: det er hvorvidt vi skal slippe inn 8000 flyktninger eller ikke.

I Norge er vi over 5 millioner mennesker. 8000 flyktninger er ikke engang 1 % av innbyggerne våre. Det er ikke engang en 1/2 %. Det er omkring 0,16 %. Ingenting. Likevel går det debatter om vi har råd til det eller ikke. Voksne folk på facebook; bestemødre, mødre, fedre og ungdommer, sitter og deler lenker, kommenterer statuser og delinger hvor de viser forakt for at de skal ta imot flyktninger. De er redde for det som er “vårt”. Det som er “vår” økonomi. For de har jo tross alt gjort så ekstremt mye for å skaffe denne økonomien. Det er de som stod på når landet var i krig, og det er jo de som har vært med på å etablere velferdsstaten Norge. De jobber dag og natt for at vi skal ha det bra, så da har de vel rett til å nekte flyktninger inngang til landet vårt. Det er jo tross alt vårt. Ikke deres.

Voksne mennesker kommenterer at de skal kutte støtten til Stormberg fordi de ga én dags omkostning for å hjelpe flyktninger. «Det va synd å æ som va så god kunde … ble siste gang æ kjøpte nå hose dere,» blir det kommentert. Ja, det var veldig synd. En god kunde som skal slutte å handle hos de, fordi at de ønsker å hjelpe voksne, barn og gamle som er på flukt. Babyer som må over åpne hav i gummibåter du ikke engang ville plassert hunden din på i en innsjø på fjellet. En virkelig god kunde, ja.

Men det som provoserer meg mest, er at feeden min på Facebook i stor grad handler om flyktningsstrømmen som er på vei gjennom Europa og at det er bekjente som kommenterer i hytt og pine. Dere viser forakt mot mennesker dere aldri har møtt, dere er ikke villig til å åpne dørene til landet enda jeg vil påstå at det ikke kommer til å påvirke det på noen som helst måte. Du vil fortsatt kunne gå til legen uten å betale mer, du kan bli lagt inn på sykehuset uten å betale flere hundre tusen kroner og barna dine vil fortsatt få gratis utdanning. De kommer ikke her for å stjele pengene våre. De kommer fordi de flykter for livet. Å være nordmann trodde jeg handlet om å hjelpe når man har muligheten. Stå sammen når verden er så grusom som den er. Istedenfor bruker dere tiden på å skrive dritt på Facebook og kutter støtten til bedrifter og andre som vil støtte mennesker i nød. Å være nordmann trodde jeg innebar at man var stolt av å være født i Norge. At man kunne stå inne for det. Istedenfor å hjelpe, er dere med på å gjøre meg kvalm. Jeg blir flau, skamfull og irritert. Men mest av alt blir jeg kvalm av å være nordmann. 

2/3

10.06.2015 - 8:13 pm // Fysikk,Personlig

Nå er jeg ferdig med 2/3 eksamener. Når jeg gikk ut av eksamenslokalet (hadde MAT1110 i dag!) hadde jeg en god følelse, det var sol og jeg møtte han fine på Espresso House hvor vi drakk kaffe. Etterpå gikk jeg i Bogstadveien og endte opp med et par solbriller til 99 kroner som jeg har lett etter lenge, knall runde! (I motsetning til den jævla paraboloiden på eksamen…) Jeg tror kanskje han syntes jeg så mer harry enn kul ut, men jeg digger de så da var jo alt vel.

Helt til jeg kom hjem fra løpetur i stad, sjekka fasiten på eksamen og innså at den gikk så utrolig mye dårligere enn jeg hadde trodd. Hadde til og med klart å surre bort et svar på den ene oppgaven jeg egentlig kan 100 %! Kjente jeg ble så irritert, sur og forbanna, at jeg spør meg selv hvorfor jeg gjør dette her. Hvorfor studerer jeg fysikk? Hva er vitsen hvis jeg ikke gjør det så bra som jeg hadde håpet på, og hvor langt skal det gå før jeg kanskje innser at dette ikke var noe for meg, eller at jeg innser at det faktisk er noe for meg? Jeg har valgt å ta ett år ekstra på bachelor, fordi jeg garantert vil og må ta opp noen fag, i tillegg til at jeg vil ta kanskje ett eller to ekstra matematikkfag for og virkelig få matten inn i fingerspissen. Jeg tror det er viktig for kunnskapen videre, og akkurat nå “rusher” vi studiet føler jeg, slik at matte blir satt litt i bakerste rekke. Ved å gjøre det, tror jeg at jeg kan bruke litt mer tid på å fordype meg i matematikk som er viktig for fysikken! Det er, om jeg kommer så langt. Akkurat nå er jeg så lei lei lei, og jeg vet ikke helt hvor det går feil. Er jeg ikke interessert nok? Leser jeg ikke nok? (Jeg føler jeg leser hele tiden, men strategien min må ut vinduet og en ny må på plass.) Jeg har én eksamen igjen, og det er den jeg alltid har trodd at skal gå lettest. Nå er jeg usikker, men jeg har heldigvis hele morgen til å lese på. I kveld skal jeg prøve å legge vekk eksamen, for jeg er helt utslitt og skal heller legge meg tidlig. Om det ikke går bra nå, så går det i hvert fall over. Og jeg kan alltids gjøre noe annet, ta opp fag eller kanskje klare å overleve slik det er akkurat nå. Menneske blir jeg uansett!

If it’s not right, then don’t

29.01.2015 - 7:43 pm // Personlig

IMG_6878 kopi^^^Trofaste hjelpemidler gjennom seks år: en MacBook, en notatblokk og ikke minst Nikon-kameraet mitt! 

Å skulle si opp en jobb man egentlig sårt trenger fordi at det ikke går opp i regnskapet tidsmessig, fordi man ikke trives eller fordi man rett og slett ikke har lyst på akkurat den jobben skal jeg love deg at kan være en beslutning som kan virke umulig å ta. Pengene trenger man jo alltids, spesielt som student, men noen ganger er man nødt til å sette seg selv først. Trives jeg i denne jobben? Gir den meg noe, annet enn penger? Gleder jeg meg til å gå på jobb? Eller gruer jeg meg til å gå på jobb? Men når beslutningen er tatt, og man faktisk innser at det var det riktige, skal jeg love deg at du har det bra med deg selv. Og da har ikke de pengene en verdens ting å si i lengden.

Istedenfor setter jeg ekstra stor pris på jobben jeg elsker, som freelancejournalist. Tenkte på det i stad mens jeg kjørte til et oppdrag jeg hadde i dag tidlig. Jeg hadde blå kjole på, hadde sovet i over åtte timer, sangen I need my girl ble spilt på høyttalern i bilen og jeg satt bare å smilte. Tenk at jeg er så heldig at jeg har en jobb som jeg rett og slett elsker! En jobb, som jeg 90 % av tiden tenker at jeg er verdens heldigste som har. En jobb hvor jeg får intervjue en haug med mennesker, som har hver sin historie. Enkelte treffer meg midt i hjertet, og jeg blir glad av at jeg kan få oppleve så mange unike, spesielle og til tider ekstremt hyggelige mennesker. Mennesker som vokste opp i Sør-Afrika, mennesker som forteller om andre verdenskrig eller mennesker som har et livsmotto som går rett hjem. Mennesker som setter et spor, selv om det bare er et lite intervju, men også mennesker som du har lyst til å kaste telefonen i veggen fordi at de er så frekke.

Jeg lærer noe hver gang jeg jobber føler jeg, og jeg tenker ikke engang at det er arbeid (med mindre jeg må ringe i flere timer fordi at alle sier nei). I tillegg kan jeg sitte nøyaktig hvor jeg vil når jeg skal skrive ferdig artikkelen eller intervjuet, om det er så under dyna eller på en kafé. Jeg har også en fleksibilitet til å legge arbeidstidene til når det måtte passe meg, slik at det går opp i opp med skolen. Jeg kan også sitte med et glass cola i venstrehånda, bestemor sine strikkasokker på bena og musikk på høyttalern mens jeg faktisk jobber. Dét er det ikke mange som kan. Og nå, i mars 2015, har jeg faktisk hatt jobben i seks år. Seks hele år, enda jeg bare er 20 år. Enda flere skal det bli, og jeg er evig takknemlig for at jeg liker jobben min. For at jeg faktisk elsker den. 

Blogghelvete

21.12.2014 - 10:34 pm // Personlig

Så var det på tide og få dette blogghelvete på skinner igjen. Jeg tenker på det hver dag, har mange tekster som jeg vil poste, men som jeg enten ikke tør å poste eller får somlet meg til å poste. De siste ukene har gått slag i slag, og jeg har såvidt klart å puste. Enda mindre har jeg klart å sette av tid til å skrive, ta bilder eller å redigere de. Jeg har rett og slett ikke helt visst hvordan jeg skal komme i gang etter en lengre periode.

Eksamensperioden på universitetet gikk litt hardere for seg enn jeg hadde trodd. Eksamen gikk ikke så bra som jeg hadde håpet (nuvel, nå gjelder dette én eksamen), men etter et par dager med sjokk så gikk det over til at det kommer til å gå bra allikevel. Jeg har fortsatt fire og et halvt år igjen på skolebenken, og skulle det virkelig gå rett til helvete så kan jeg ta opp fag, eller faktisk ta første året om igjen. Jeg håper ikke det kommer til det, men det er i hvert fall et alternativ. Et alternativ jeg er veldig glad for at er til stede. Men nå har jeg ferie, og bøkene har ikke vært åpnet siden tirsdag kveld. Og godt er dét.

Til tross for at skolekalenderen er ferdig, så er jeg fortsatt i Oslo. Jeg har hatt to jobbvakter torsdag og fredag, og jeg jobber i morgen og på lille julaften. Natt til julaften skal jeg pakke bilen å kjøre hjemover, mens jeg skal høre på driving home for christmas. Jeg skal spille på full guffe, glede meg til at jeg endelig skal hjem til mammaen min og verdens søteste hund, og jeg skal ta noen dager med fullstendig ro og absolutt ingen internett. Akkurat sistnevnte er vel ikke et valg jeg velger selv, men når situasjonen er som den er (altså null dekning), så gleder jeg meg til å koble helt av. Jeg trenger det.

Jeg har likevel kost meg i Oslo disse dagene etter eksamen. Fått ferdig julegaver, vært med venner og drukket meg altfor full med Stine. Etter et koselig vors i leiligheta på Grünerløkka endte vi opp nede i sentrum, hvor vi var i cirka to sekunder før vi bestemte oss for å gå hjem. Det var kaldt, det var glatt, og benene mine fikk skrubbsår. Men sånn er det noen ganger, og så gjennombarka gjerrige vi er så ble det ikke noe taxi på oss, selv om Martin på telefonen sa at vi burde ta en taxi. Jeg elsker at vi har det så banka inn i oss at vi ikke gidder å betale penger på unødvendige ting, så i går brukte jeg faktisk ikke en eneste krone på byen. Og det er helt greit for meg! Tanken på å kaste bort flere hundre kroner for noe man kanskje ikke husker senere ser jeg ikke poenget i. Istedenfor er pengene satt til side klar for og bli brent opp i New York City, som faktisk er om noen få uker.

Jeg er så frem og tilbake i disse dagene, når det kommer til jul, å være ferdig med eksamen, blogge eller ikke blogge, og ikke minst det faktum at jeg har fri fra skole. Det er så rart. Og fint. I skrivende stund sitter jeg i stolen, ser snøen dale ned utenfor og innser at mitt lille Grinch-hjerte gleder seg til å komme hjem til jul. Jeg er ikke noen stor fan av julen (langt, langt, langt ifra), men jeg gleder meg til å gi fra meg gavene til menneskene som betyr mest for meg, og jeg gleder meg til å være med mamma. Jeg gleder meg til å lade opp batteriene, og jeg ser så sinnsykt frem til et nytt år med verdens beste venner, noe som til tider føles ut som verdens tøffeste studie, og jeg gleder meg til at dagboka mi skal bli fylt opp med glede, latter og tårer nok engang.

Chloé

14.12.2014 - 5:08 pm // Personlig,Tips & anbefalinger

chloee

Jeg har så latterlig mange parfymer at det er på grensen til å være flaut. Bare på BS har jeg fire nesten fulle flasker med parfyme, og da har jeg ikke telt med de jeg har forlatt hjemme. En av grunnene er at jeg har en ferietradisjon, og det er å kjøpe ett par joggesko og en ny parfyme hver gang jeg er ute og reiser. Joggeskoene kjøper jeg fordi det er billigere, men parfymen kjøper jeg fordi det gjør at den lukten minner meg om den turen. Et par bomkjøp har det såklart blitt igjennom årene, for eksempel denne fra Chloé. Jeg synes den lukter helt helt helt for jævlig, og jeg fatter ikke hvorfor jeg kjøpte den. Men, den har en fantastisk fin flaske, så istedenfor å gi den videre eller kaste den så bruker jeg den litt innimellom (sånn for og få brukt den opp), i tillegg til at jeg bruker den som pynt.

Til tross for den grusomme lukta, kan jeg ikke la være å smile når jeg tar den på. Jeg får minner tilbake til turen jeg kjøpte den, London med pappa i 2011. Jeg husker butikken jeg var i, taxituren på vei hjem med Chanelposen i hånda hvor det lå min første Chanelneglelakk (som by the way er noe av det dårligste jeg har prøvd), og Chloé-parfymen godt plassert ved siden av meg. Jeg husker jeg tok undergrounden til Nothing Hill søndag morgen hvor jeg satte meg på Starbucks og bestilte min faste frokost: croissant og iced caramel macchiato. Jeg husker skjørtet jeg kjøpte fra H&M i leopardprint som jeg fortsatt har, og skjørtet fra Dorothy Perkins som ligger rett ved hotellet jeg og bestemor bodde på. Jeg husker lukta av undergrounden, blir minnet om vinden som blåser i det du går forbi på Nothing Hill-stasjonen, og jeg husker vi sto og ventet på overgrounden. Men mest av alt husker jeg at jeg var lykkelig ♥

Utrygg i egen by

03.08.2014 - 5:28 pm // Personlig

20110711-054556.jpg
I går dro jeg til Oslo etter at jeg hadde jobbet, fordi det var min siste ordentlige frikveld på godt over ti måneder. Tenkte jeg skulle feire at sommeren snart er over og at høsten snart er på vei (hurra!), og dro derfor ut med Romina og Ylva. Her fikk jeg bare bevist for meg selv nok en gang at jeg ikke bør røre alkohol, ikke fordi at jeg gjør så ekstremt mye dumt, men jeg gjør så mye rart! Ting som rett og slett går ut på at jeg driter meg ut, og kanskje tar en telefon for mye når man er på vei hjem fra byen. Sånt er IKKE kult, og det er heller IKKE kult å føle seg utrygg i sin egen by. Jeg trodde faktisk at jeg og Oslo hadde kommet til det punktet hvor vi hadde godtatt hverandre, og at jeg faktisk begynte å like Oslo, men pardon my french: fy steike for noen ekle menn som befinner seg på Oslos utesteder, offentlig transport og på gata. Jeg synes ikke det er greit at man skal måtte fremstille seg som et halvsurt lesbisk par for å ikke bli plaga på veien hjem fra byen, eller gutter som ikke vet hvor hendene skal være når man er på dansegulvet. Jeg synes ikke det er greit at kvinner blir sett på som objekter og at menn kan gjøre hva faen de vil, bare fordi.

88 % av de jeg møter ute klarer ikke å oppføre seg så fort de lukter alkohol, og jeg blir så ekstremt irritert. Hva er poenget med det? Hvor får det deg hen? Neste gang jeg skal ut på byen, som blir om minst et halvt år, skal jeg søren meg ha på kjeledress og et luftgevær under armen. Kanskje de idiotene av et mannfolk da klarer å ta hintet. Men det er likevel ikke det som burde være tiltaket. Menn skal generelt forstå at de ikke kan oppføre seg som bavianer på prøveløslatelse for første gang på 10 år, og skal man faktisk greie å få med seg noen hjem (som sikkert er målet til flesteparten av de som drar ut) er man nødt til å skjerpe seg. For hvert steg dere tar fremover på dagen, går dere minst 14 tilbake hver gang dere dra ut på byen. Jeg blir flau, irritert og fly forbanna. Jeg har vært ute i noen land nå, og jeg kan jo for eksempel nevne forskjellen på Danmark og Norge, eller England og Norge. Motbydelig oppførsel jeg har sett eller opplevd i utlandet har faktisk kommet fra nordmenn (!!!), og det synes jeg er så spesielt. Ellers føler jeg meg faktisk tryggere i utlandet, når jeg er ute, og det er rart. Hvorfor skal man føle seg tryggere i et land man ikke snakker språket 100 %, ikke kjenner til kulturen og rett og slett er en utlending? Det er ikke riktig.

Og nei, det er ikke fordi at jeg gikk utfordrende kledd eller fordi at jeg var så drita full, men det er fordi at menn i Norge generelt ofte ikke eier respekt for det motsatte kjønn. Jeg fatter ikke at vi i et land som Norge, hvor likestillingen har kommet så langt, skal gå så lang tilbake så fort klokken slår tolv, musikken blir skrudd på og alkoholen kommer på bordet. Menn, jeg hater dere og se for helvete å vokse opp!!!

Tanker på en onsdag

30.07.2014 - 12:10 pm // Hverdag,Personlig,Reise

Processed with VSCOcam with f2 preset

Processed with VSCOcam with b5 preset^^^På Amagerstrand 

Vi kom hjem fra København søndag kveld etter en litt annerledes Københavntur enn hva jeg hadde forestilt meg. Vi skulle egentlig dratt mandag kveld slik at vi var hjemme tirsdag morgen, men planene ble endret og med alt tatt i betraktning dro vi altså søndag morgen. Og det var litt trist, for været i København var så deilig, sommerlig og flott. Kanskje litt for flott. Vi brukte den ene dagen på å ligge på en strand, som er sånn typ midt i byen. Jeg synes det er SÅ fascinerende at man kan ta bilen 5-10 minutter ut av sentrum, så finner man de flotteste strendene hvor vannet også er fantastisk. På fredags kveld møtte jeg opp med dansken og vi spiste hamburger på et sted som het Halifax i Valby. Den hamburgeren er den nest beste jeg har spist i hele mitt liv, og jeg fikk så dårlig samvittighet når jeg bare klarte å spise halvparten av hva som lå på tallerken. Men han sa det gikk greit så da får jeg vel tro på det.

Processed with VSCOcam with c1 preset^^^Islands brygge 

Etter det så tok vi turen videre til Islands Brygge hvor vi skulle bade. Fett nok tenkte jeg, men når vi kom dit fikk jeg litt sjokk. Det var folk over alt, de drakk øl, hørte på musikk, hoppet i vannet og spilte gitar. På en og samme gang følte jeg meg helt hjemme samtidig som jeg følte meg helt utenfor. Bryggen er jo faktsik midt i byen om jeg ikke tar helt feil, og det er så kult! Jeg ville ikke akkurat tatt med meg tantebarnene mine dit for å bade med tanke på alle de ølboksene og røyksneipene som lå omkring, men det var godt å bare kunne hoppe i vannet fra en brygge uten all sanden som alltid kommer i veien. Også var det så deilig å se hvordan københavnere tar livet. De er liksom så laid back og tar ting som det kommer.

Processed with VSCOcam with c1 preset^^^Hjemveien 

Lørdag brukte vi på Tivoli, men jeg følte meg så dårlig hele lørdagen at det var en grusom dag for min del. Tenk dere 30 varmegrader, tivoli og følelsen av å gå i bakken hele tiden. Jeg sover så dårlig for tiden og spiser minimalt, så jeg kan vel bare takke meg selv. Og søndag dro vi altså hjem igjen. Jeg fikk ikke gjort 4/5 av hva jeg hadde planlagt, og fikk heller ikke vist mamma alt jeg ville. Men vi tilbrakte tid i parken ved leiligheten sammen med unga, og det var så gøy! Her er et annet område danskene er flinkere på enn vi nordmenn. Som regel finner man to husker og en sklie i Norge, mens her var det fotballbaner, husker, lekestativer, klatreløyper, sklier også videre. Selv om man bor i en blokk trenger man altså ikke en egen hage når man finner sånt som dette i nærheten. København fascinerer meg, men jeg fikk den rareste følelsen når jeg skulle hjem igjen. Jeg fikk litt hjemlengsel, altså at jeg ville være igjen i København, samtidig som det var det siste jeg skulle ønske der og da. Meget spesielt, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke det..

bilde 4 kopi^^^Lille gutten som jeg aldri mer skal få se igjen.. 

Og utenom det så har jeg det ikke så godt for tiden. I går måtte vi avlive den ene hunden vår og det gjør vondt langt inn i hjertet. Jeg skal aldri mer pakke han inn i en varm dyne, eller våkne av at han borrer seg inn på vinteren når det er kaldt og krever at jeg varmer han med dyna mi. Jeg skal aldri mer se det hvite ansiktet få leke med Wilma, og jeg skal aldri mer ta han med på en løpetur. I går var jeg så forbanna og trist og sur og lei at jeg la ut på en 2 1/2 timers løpetur og det var vondt å tenke på at dette var den første av mange hvor han ikke er med ved siden av meg og løper..

cherish the moments

18.06.2014 - 6:49 pm // Personlig

Jeg synes det er så vanskelig å stå på sidelinja når noen jeg er glad i har det vondt. Hva gjør man når noe som snur opp ned på alt skjer? Skal man ta kontakt eller skal man la være? Skal man snakke om normale ting som man ellers gjør, eller skal man spørre om det som skjer her og nå? Jeg føler meg så hjelpeløs og ubrukelig, og skulle bare ønske at jeg kunne ta vekk smerten. Eventuelt visst nøyaktig hva jeg kunne gjøre for å hjelpe. Istedenfor har jeg innsett at det ikke finnes noe fasitsvar, og at det beste man kan gjøre er å vise at man er her for den det gjelder, uansett hva.

Men én ting jeg også har lært av det er at man skal ta vare på de øyeblikkene man har, her og nå. For i morgen er det ikke sikkert at de er der. I dag dro derfor mamma, bestemor (aka mamma #2) og jeg ut og spiste pizza til lunsj. Noe vi sjeldent gjør, men som vi absolutt burde gjøre oftere. Jeg tok også med meg kameraet, nettopp for å forevige litt minner. Vi gikk på Peppes, og selv om den pizzaen ikke er min store favoritt (jeg lener heller mot italienske pizzabunner, parmaskinke og masse ruccola), så var det likevel en veldig, veldig fin dag. Vi tittet på hva de hadde inne i restauranten før vi satte oss ut, og både jeg og bestemor ble enige om at det var så mye kult! Sånn som globusen; både jeg og bestemor har en egen kjærlighet for globuser, og jeg er sikker på at vi kunne sittet og sett på det en hel dag. Vi liker også gamle ting, og for en stund tilbake så vi igjennom gamle postkort hun hadde. Da fant vi ett som var over 100 år (!!) gammelt, og jeg syntes det var SÅ kult! Det skal jeg få rammet inn en gang i fremtiden og henge opp i min første leilighet. Jeg skal også ha en fin, liten globus som jeg skal spinne på og tenke på dager som dette. Hvor de som står deg nærmest faktisk var der og at du var så heldig som fikk oppleve det!

DSC_0009 (1) kopi

DSC_0010 kopi

DSC_0011 kopi

DSC_0012 kopi

DSC_0013 kopi

DSC_0024 (1) kopi

DSC_0050 (1) kopi