To år senere

07.04.2018 - 9:03 pm // Personlig

Jeg ligger i senga på toppen av blokka i Pilestredet. Samboeren min og jeg har flyttet til Oslo sentrum, i niende etasje, med terrasse og utsikt over Oslo. Flere ganger i uken står jeg opp til soloppgang over gamle riksen, og med kaffekoppen i hånda priser jeg meg lykkelig for at jeg får bo akkurat her. Livet går så fort for tiden med ulike fysikkfag og sjonglering av tre jobber, samtidig som jeg vil være mest mulig med venner, samboer, familie og hundene mine. I mai 2016 la jeg vekk bloggen, noe jeg trodde kom til å være for godt.

Men de siste ukene, månedene og året har jeg konstant gått og tenkt på om jeg ikke skulle begynne igjen. Blogging er et fristed som ikke handler om Schrödingerlikningen og Eulers formel. Det er et sted man kan dele tanker, bilder og tips og det blir som en hobby. Men så finnes det jo så mange andre blogger der ute, så hvorfor skal jeg gidde? Det er flere grunner til at jeg nå har bestemt meg for å begynne igjen i mitt eget tempo. Jeg har opplevd Oslo på en helt ny måte og jeg føler jeg er nødt til å tipse om alle disse fantastiske stedene! Jeg har funnet veien jeg vil ta videre i livet, og realfag er nå noe som står meg veldig nært. Jeg har bestemt meg for hva jeg vil bli, og jeg føler det er min plikt å blogge litt om fysikk og matematikk, og de uendelige mulighetene de kan gi deg. Hvorfor vi trenger jenter i realfag og hvor viktig det kan være for å redde liv! Jeg føler jeg har noe annet å komme med enn dagens antrekk og kirurgiske inngrep, og med bloggingen håper jeg at jeg kan snakke om ting som ikke er så vanlig. Om kreft, realfag og Oslotips. Om trening, fotografering og weekendturer. Om den perfekte kaffekoppen og Oslos beste restauranter. Og om alt jeg bryr meg om, og kanskje også ikke bryr meg så mye om.

Men hvordan begynner man igjen? Dette er et spørsmål som har stoppet meg. Hvor mye skal jeg fortelle? Skal jeg gå rett videre med nye innlegg som handler om Kaffebrenneriet eller Amsterdam? Skal jeg brette ut i det vide og det brede om hvordan livet med en kreftsyk mamma var og hvordan man kommer seg videre, eller skulle jeg bare nevne det kort og blogge om hverdagen igjen? Jeg har prøvd, gang på gang, og hver gang noen har spurt om jeg ikke skal begynne å blogge igjen har jeg bare trekt på skuldrene og sagt vet ikke.

I mai 2016 la jeg vekk Internett, og det er det beste valget jeg har tatt på lenge. Livet mitt bestod av sykehusbesøk og skole. Der og da var det det viktigste. Skole gikk etter hvert i bakerste rekke, for det handlet til slutt om å være mest mulig med mamma. I mai innså vi alle at dette kom til å gå mot slutten. En kreft som aldri skulle vært der hadde spredd seg til resten av kroppen, og fra å ha all verdens med tid og planer begynte vi å sette pris på de små øyeblikkene og vi telte ikke lenger år. Vi satt heller pris på gode timer. Som når vi satt på toppen av Radiumhospitalet og spiste is med utsikt over Oslofjorden, eller når vi tok selfies med ny iPad. Som når vi spiste wienerpølse fra Narvesen og satt ute i sola med orkideen. Sushi på gangen på sykehuset og iPad-undervisning i senga. Men de gode timene  og øyeblikkene, ble etter hvert færre. Plutselig var det stopp. Slutten gikk veldig fort, og i juni var du ikke lengre med oss. Den verste dagen i mitt liv. Det er som et sort hull hvor tiden stod stille, men så forferdelig som det enn høres ut som var det også en lettelse. Jeg har aldri sett et så sterkt menneske med så mye smerter, og der og da skulle jeg gitt hva som helst for å befri henne fra de smertene. Men det kunne jeg ikke, istedenfor var alt vi kunne gjøre å sitte ved siden av senga og holde i hånden.

Spørsmålet etter det ble jo hvordan man går videre, når det mennesket som har betydd mest for deg plutselig ikke er der lengre? Hvordan går man videre når man fortsatt har telefonnummeret på telefonen og du innimellom ringer feil fordi du ikke har fjernet det fra favoritter? Det er et valg man må ta og som man må fortsette og ta, hver eneste dag. Man kan enten grave seg ned eller leve videre. Jeg valgte å leve videre. Jeg velger å leve videre. Gang på gang. For noen ganger går jeg tilbake igjen, og føler for å gi opp. For jeg har aldri hørt noen snakke om sorgen etter sorgen. Man sier at tiden leger alle sår, men jeg har nå fått lære at noen sår ikke leges. De kommer aldri til å leges. Kanskje skal de heller ikke leges. Kanskje noen sår skal forme deg som person og være med deg hver eneste dag. Kanskje det alltid skal ligge der, som når du går forbi noen og de lukter akkurat som den du savner eller som dukker opp når TV-serien deres dukker opp på TV-skjermen. Kanskje man skal lære seg å leve med det.

Til tross for dette så lever jeg videre. En del av meg døde den dagen mamma døde, men resten av meg lever. Jeg koser meg litt mer i hverdagen, setter litt mer pris på de små tingene, og jeg prøver å bruke minst mulig energi på ting jeg ikke får gjort noe med. Og det skal jeg fortsette med. Det er fortsatt dager hvor alt er håpløst og alt jeg vil er å sove, men det er også dager hvor jeg føler meg nesten tvers igjennom lykkelig. Det er likevel alltid noe som mangler i hjertet mitt, og jeg har innsett at det kommer det alltid til å være. Det er også dager som er verre enn andre, som morsdager og mammas bursdag. Da gjør det litt ekstra vondt. Men det er helt greit. For som Ed Sheeran selv sier; «a heart that’s broke is a heart that’s been loved».

Og med disse ordene er jeg kanskje tilbake i bloggverden igjen. Ikke med dagens antrekk og sminketips, men om de litt større tingene. Om kreft, realfag og Oslotips.

Legg igjen en kommentar
(Alle kommentarer må godkjennes.)