Å svelge flauheten

06.04.2016 - 6:41 am // Hverdag

wednesday-2 kopiGod morgen! I dag bestemte jeg meg for å stå opp en halvtime før jeg pleier, som igjen er en halvtime før jeg egentlig bør stå opp, så i dag fikk jeg en hel time ekstra med å gjøre… ingenting! På agendaen denne uken er det altfor mange skoleopgaver og jobb, som betyr at jeg ikke rekker noen ting når jeg kommer hjem om kvelden. Egentid er gull verdt for meg selv, så i dag bestemte jeg meg altså for å stå opp ekstra tidlig bare for å se på TV, drikke kaffe, ligge på sofaen i morgenkåpe og.. våkne. Øynene mine er så tørre om morgenen, så det og ta på linser med en gang føles jo ut som at noen voldtar øynene mine, og da kan det være greit å ha ekstra god tid. 

I går gjorde jeg noe jeg synes er skikkelig flaut, men som jeg ofte gjør. Gapet mellom en lærer på videregående og en elev er ikke så stor, men etter at jeg startet på universitetet føler jeg at gapet mellom en professor og en elev er så ufattelig mye større. Jeg har sendt en god del e-poster opp igjennom mitt snart to år lange fysikkstudie, men å banke på døren til en professor og spørre om hjelp er hakket mer skummelt. Men i går var jeg altså nødt, for i eksperimentalfysikk driver vi med noe som heter usikkerhetsregning (som er et forbanna herk! Jeg skjønner ingenting, noen gang!) og med et mer komplisert uttrykk enn vanlig var jeg nødt til å svelge min flauhet og marsjere inn for å spørre om hjelp. Long story short: jeg fikk svar på det jeg lurte på, og det var faktisk ikke så skummelt allikevel. Faktisk var det nødvendig at jeg gjorde det, for jeg hadde nok aldri kommet frem til samme svar på egen hånd. Han sa også at dette er det mest kompliserte uttrykket vi kan komme borti, så med andre ord tror jeg ikke professoren syntes at det var så altfor teit spørsmål av meg. Gikk derfra med en god følelse, istedenfor å føle meg som verdens dummeste (som jeg ofte gjør for tiden…). 

Legg igjen en kommentar
(Alle kommentarer må godkjennes.)