Just like the movies

27.08.2011 - 10:36 pm // London,Personlig

22:20

Jeg sitter i vinduskarmen en lørdagskveld i August, og selv om sommeren er over, er det fortsatt ikke for kaldt til at jeg ikke kan ha vinduet på vidt gap. Jeg har tent fire lys, to i bokhylla og to i vinduskarmen hvor jeg sitter. De, og lyset fra klesrommet mitt, er det eneste som er på. Fra iPaden strømmer det “I love you til the end”, sangen jeg fant når jeg lastet ned soundtracket til P.S I love you, tidenes kanskje fineste film. Ute småregner det litt, men ikke nok til at jeg blir plaget. Det er faktisk bare koselig. Jeg har nettopp skrevet ferdig 6 sider i dagboka mi, hvor jeg skrev om alt som har skjedd den siste måneden, og nok en gang har jeg endt opp med noen sider hvor jeg har planlagt flyttingen min til London.

Om to år har jeg flyttet hjem igjen, og London er ikke lenger et sted jeg drar på ferie til. Da er det Norge jeg kommer hjem igjen for en liten ferie, mens jeg har hjemmet mitt i London. Da er det i London senga mi befinner seg, senga som jeg ikke vil forlate på en regnfull søndag. Da er det i London jeg har det nye livet mitt- studier, ny leilighet/rom, nye venner og nye opplevelser. Da er ikke tuben noe jeg tar noen få ganger i året. Da, om to år, er tuben hverdagskost for meg, og jeg gleder meg til å sitte på den med en bok som jeg later som at jeg leser, mens jeg egentlig bare sitter og ler av alle de dumme turistene. Da er det endelig tid for at jeg kan gå hjem igjen om kveldene, i Londons gater, og tenke at jeg er hjemme.

Om to år har jeg endelig flyttet til London, og jeg skal oppleve alt jeg har lyst til å oppleve. Jeg skal ut å danse en tirsdags kveld sammen med venner bare fordi at vi har lyst til det. Jeg skal sitte helt alene og spise lunsj samtidig som at jeg ser folkene stresse forbi meg. Jeg skal oppleve sånt som bare skjer på film, nemlig love at first sight. Jeg skal være så forelska at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, men jeg skal også være så lei meg at jeg skulle ønske at jeg aldri flyttet til London. Men mest glad, så klart.

Om to år skal jeg drikke kaffe fra Starbucks hver dag, helt til jeg blir lei og aldri vil drikke det igjen. Om to år skal jeg for første gang starte på studiene mine, og jeg skal få nye bekjentskaper som jeg skal holde hele livet. Jeg skal våkne opp til ekte klam London-luft, og jeg skal ikke stresse for og få mest mulig ut av dagene fordi at om noen få dager drar jeg tilbake til Norge. Da skal jeg bruke så lang tid jeg bare enn vil, og jeg skal nyte dagene til det fulle. Det er hvis jeg ikke har skole, eksamener og innleveringer og tenke på.

Om to år skal jeg sitte i en vinduskarm i London og tenke på tilbake denne kvelden i dag hvor jeg satt og drømte meg bort. En August-kveld i 2011, hvor London var to år unna. Da skal jeg sitte å tenke tilbake på hvor mye som har skjedd i løpet av de to siste årene, og jeg skal kanskje angre litt på at jeg ikke tok bedre vare på ungdomstiden min. Jeg skal tenke på russetida, alle de idiotiske prøvene vi hadde og jeg skal tenke på den dagen jeg var hundre prosent ferdig på videregående. Jeg skal tenke tilbake og angre litt på at jeg ikke tok bedre vare på dagene som var, angre litt på at jeg kun tenkte fremover, men mest av alt jeg skal sitte i vinduskarmen min i London og tenke på at jeg endelig har kommet hjem.

Legg igjen en kommentar
(Alle kommentarer må godkjennes.)